Tankegangens mytteri

Mange har sikkert opplevd det at de har vært på forskjellige steder, opplevd forskjellige ting. Så på et eller annet tidspunkt begynner du å tenke deg ut tanker om noen av de tingene du har opplevd. Noen av de kan være negative og andre positive. Så kommer du til et punkt hvor du seinere opplever samme situasjon igjen og tenker "dette kjenner jeg igjen, her vet jeg hva jeg må gjøre!"
Men i det du vil handle på det så har du mange forskjellige tanker, meninger og løsninger osv. Så til slutt så greier du nesten ikke skjønne hva som er riktig og gjøre lenger, og hva som blir gjort i frustrasjon! Du bare sitter der med en svær kontainer og bare føler deg forvirret. Så når du da skal snakke med en person så merker du at du plutselig ikke har ord! De er blitt helt borte, det får en til å tenke igjen ikke sant! En grusom, uendelig sirkel det der as.
Det er da det er så deilig med det ordet som jeg er så glad i: "Nåden"; Hvordan du merker at hvis du legger ting på Gud, så bare løsner det. Hvordan alle små, fæle og gnagende tanker i bevisst og underbevisstheten bare slipper tak og alt som det blir rom for er Gud. Den følelsen av at du skal klatre en slibrig søpplehaug med 30 kilos potetsekk på ryggen. Det er dømt til å gå en vei sant? Og det er ikke oppover ..
Men det er da det er så godt å slippe å følge magefølelser, gamle erfaringer og tanker i slike situasjoner og bare kaste det på Gud. For meg var opplevelsen å slippe den sekken noe av det beste jeg har gjort på lenge. For da kan du fullføre høyden og komme deg vekk fra den stinkene møkkahaugen som du så desperat har prøvd å overstige.